...mine første basketsko. Vakre var de. Satt som limt på føttene mine. Gikk med de alltid. Men i dag, da jeg gikk til bussen sammen med Ingunn, innså jeg det uungåelige: De var klare for det evige fortau. Så da jeg kom hjem, tok jeg dem av, så sørgmodig på dem, tok de med ut til søplekassene, og slapp dem den i søplekassa lengst til venstre, "restavfall". Takk for alt. Det var stas.
Og nå, underholdningsnyhetene!
Da jeg klokka 15:15 var på vei inn i auditoriet for å delta i den siste gamletestamente-forelesninga, blei jeg brått stoppa av Ingunn og Anna. "Hedningkristen!" ropte de, og kasta meg ut på hue og ... ja je ska'tte si de'... Jeg blei kommandert til å sette meg på rota, og Anna ville steine meg, men det endte med at vi istedet sammen kasta ut Anders stipp og at Anna satte seg på rota for å få 10 kroner av Ingunn.
(De som ikke har kjennskap til rota fra før av, anbefales å lese mitt tidligere innlegg (fra september) kalt "Nei.", der rota blir presentert.)
Notater i timen: Rota har kledd seg ut som Hanne Løland (GT-foreleseren) og Surfie går fem på.Dagens sitat kommer igjen fra Ingunn. Det er helt i begynnelsen av nytestamente-forelesninga, og foreleseren leser fra 1. Matteus. Hun leser: "Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn." og Ingunn sier: "Å HAN Jesus ja."
4 kommentarer:
Nei! Ikkje hiv di! Sett di t pynt elle någe, kjøp et glassmonter! Neida, ska få lov, di va jo ganske slitte nå..
Digge rot-humoren dåkkas!
Heiv du de?! Nå ble jeg skikkelig skikkelig overraska. Og overaskende nok ble jeg litt lei inni meg. Tenk å kaste de. Det var vondt å lese.
:(
Da jeg var ute med søpla i forgårs lå de der fortsatt, og jeg fikk skikkelig vondt av dem. Vurderte et lite sekund å plukke dem opp igjen (de lå fortsatt på toppen), men jeg fant ut at de var best å la fortid være fortid, og heller slite ned de "nye".
Plukk de opp. plukk de opp!
Hvis man kaster alt av fortid, kan man risikere å miste alle minnene sine. I alle fall de matrealistiske minnene. Minner er viktig, og vi trenger de for å minne oss på hendelser.
Legg inn en kommentar