Sånn som i ettermiddag, da jeg gikk gjennom slottsparken. Jeg var på vei til en av bestevennene mine for å lage middag og se på tv, noe jeg hadde gleda meg til hele dagen, så jeg var altså i godt humør i utgangspunktet. Så kom jeg inn i slottsparken, og der var det tjukt med løv på bakken.
Jeg smilte over hele meg!
Jeg skjena elegant mot venstre og fortsatte å gå ved sida av gangstien mens jeg vassa ekstra godt nedi bladene og laga masse lyd. Det lukta skikkelig høst!
Her er et bilde av min vakre venn, og selv om bildet blei litt mørkt, så lyser han opp hverdagen min betraktelig bare ved å eksistere.
Da jeg gikk fra bussen og hjem, sånn i ellevetida i kveld, hørte jeg på It's A Lie av Superfamily. Jeg smådansa nedover undergangen og svinsa fra side til side bortover gangstien. Da jeg var rett rundt hjørnet for huset vårt, innså jeg at jeg ikke kom til å rekke å høre ferdig sangen. Og det ville jeg jo, for den beste delen hadde ikke vært ennå (siste refreng der de synger "it's a lie" samtidig med "you're the crazy mama, but i love you so..."). Så jeg gikk kjempesakte og sto stille (les: gikk fram og tilbake mens jeg spilte lufttrommer og gliste) rundt et halvt minutt, før jeg gikk inn porten og opp til huset.
Noen øyeblikk må bare tynes.
3 kommentarer:
Hvor ble det av den heftige debatten?
Jeg sletta den. Den sklei ut.
Ok. Synd.
Legg inn en kommentar