Trøste og bære.

Torsdag, da jeg var ferdig på lesesalen, gjorde jeg noe uvanlig.*

*les: noe annet enn å reise hjem og sove.

Jeg satt meg på bussen som går fra Majorstua til Skøyen stasjon der jeg bytter buss. Klokka var rundt 5 kanskje. (Ikke uvanlig ennå.) Hørte på Mad World av Gary Jules. Og bussen kjørte; Frogner stadion, Vigelandsparken, Frogner plass... Og der gikk jeg av. På Frogner plass. Det har jeg aldri gjort før. Jeg begynte å gå tilbake mot Majorstua. Sufjan Stevens på øret. Masse tanker inni hodet.

Jeg gikk inn i Vigelandsparken. Forbi lekeplassen, vurderte å sette meg på en av huskene, men det var så mørkt og folketomt at jeg ikke tok sjansen. Jeg kom til alle statuene, og gikk over den store broa. Gikk bort til fontena, før jeg snudde.

Dagen før var jeg hos Vegard. Satt på sofaen, med hodet mitt lent mot brystet hans, mens jeg hørte Thomas Dybdahl og Vegard synge "Don't loose yourself...".
"Jeg føler jeg har mista meg sjøl jeg." sa jeg til han. Og det var helt rett. De siste dagene, kanskje ukene, var altfor fulle av eksamenslesing, og unødvendig bekymring. Jeg følte ingenting, og paradoksalt nok var det en helt forferdelig følelse. Jeg hadde solgt sjela mi til verden. Dumt gjort.

Den dagen her var en bedre dag. Jeg var på Jeremy-konsert med Hanna (min 16 år gamle lillesøster) på kvelden etter jeg hadde vært hos Vegard. Hanna kan det å lokke fram tapt livsglede.

Men nå gikk jeg altså her da. Jeg og Sufjan. Og hodet fult av tanker igjen. Så, på vei over broa igjen, la jeg merke til en statue av en mann som holdt et barn. Ikke nødvendigvis vakreste statuen i seg selv, men det jeg blei minna på da jeg så den, var noe jeg trengte veldig.


”Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene,


så du ikke støter foten mot noen stein.” (Mat 4,6)


Min Gud passer på meg. Han er en far som løfter meg opp på sterke armer, og lar meg gjemme ansiktet i ham. Han gir meg armer å gråte i.



Takk.