Om å la tenkene løpe av med seg.

- av Maria Sannes Larsen, mandag 4.12.2006 14:50

Da jeg sitter her på menighetsfakultetets lesesal og leser kirkehistorie om Luther og den tyske reformasjonen, så er det fort gjort at øynene følger de evig lange linjene med informativ tekst, mens tankene er så mange andre og mye mer spennende steder. I tankene mine er jeg hos Vegard og spiser middag, jeg er i byen og finner meg penkjole, jeg går nedover Karl Johan sammen med Linda og snakker om julegavepress, jeg er ute og det er skumring og jeg går gjennom snøen og gatelysene er akkurat tent og all snøen er blå og jeg er rød i kinnene og jeg trekker pusten dypt med armene rakt så langt ut til sidene som det går, jeg slipper pusten, senker skuldrene og slapper av.

Men det gjør jeg ikke.

Jeg sitter her på menighetsfakultetets lesesal og leser kirkehistorie om Luther og den tyske reformasjonen. Nedtur.

Jeg vil bli forfatter. Skrive noveller og tekster, dikt, kanskje til og med romaner, som får folk til å se verden på en litt annen måte. Skrive ord som alle har sett, men aldri riktig forstått. Skrive historier og forme personer som mennesker ønsker at fantes på ordetlig, og få menneskene til å se at de kanskje finnes.

Jeg vil ta bilder. Stoppe tida og hente akkurat det rette øyeblikket fra prosessen der verden går fra å være det den er, til aldri å bli det samme igjen. Bilder av virkeligheten slik den var, er, skulle, kunne eller burde vært. Min virkelighet.

Jeg vil lage sanger og melodier som får noen til å tenke at det kanskje ikke er så galt likevel. At livet er riktig.

Nå er det skumring. Snart skal jeg ut.
Det er ikke feil.