No matter where you go you'll always be a part.

I og med at jeg er en del av et relativt bloggorientert Sagavoll-kull, regner jeg ikke med at detta blir noe unikt innlegg. Men jeg gir det en sjans jeg.


Denna helga var det fjorårstreff for Sagavolls 05/06-kull. Og det er virkelig det vi er: Sagavolls. Vi er eid. Rett og slett. Og vi nyter det så sinnsykt.

I forkant tenkte jeg at det sikkert kom til å bli litt merkelig og unaturlig, og ikke minst trist, å komme tilbake til en skole som ikke lengre var vår. Men å komme tilbake til skolen der jeg, klisjéaktig nok, hadde det deiligste året hittil i mitt 19 år og 11 måneder lange liv, var nesten skremmende naturlig. Vi hadde vært på ferie, og nå kom vi tilbake. Etter at det første "Heeeeei, så godt å se deg!"-sjokket hadde lagt seg, var det tid for kveldsmat, og brått var alt som før. Gjengen satt samla rundt bordet, skravla gikk med høy latter, store fakter og smilende øyne, livet var riktig. Og vi fikk varmt brød, og den gode leverposteien.

Vi hadde morgensamling, lørdagsgrøt, underholdningskveld, vi gikk på Kiwi og gikk tur på Kjærlighetsstien, vi spiste oss stappmette gang på gang, det var diskusjoner, latterkramper rundt matbordet (takk til konseptet "du ler uten å få rynker, sovner, våkner og blir overraska, også er du et popkorn som skal poppe"), og til og med oppvask. Bare så det er nevnt.

Da jeg satt på søndagsmøtet i dag formiddag, innså jeg en ting: Detta er virkelig slutten på denna tilværelsen. Og jeg blei unektelig litt trist. Men like etter innså jeg en ting til: Detta året, denna skolen, og dissa menneskene kommer til å forfølge meg (i positiv forstand) hele livet. Jeg lente meg tilbake med et salig (les: fullkomment lykkelig) smil, et par blanke øyne og et varmt hjerte.

Jeg har lagt igjen en liten del av hjertet mitt på Sagavoll. En del av meg jeg bare har der. Og i gjengjeld ligger en liten del av Sagavoll i hjertet mitt. Alltid.



Maybe I'm old, life here is gold.