Nei nå

Ja nå, mener jeg.
Jeg har kommet fram til at nå er det nok furting over snø og fraværende vår, nok sturing.
Tilbake til ja-tanker.

I den anledning får dere lese noe jeg skreiv i slutten av januar, da jeg nettopp hadde møtt Klaus Hagerup på bussen, og var veldig glad.

Å ta bussen med Klaus Hagerup
Han gikk på bussen på Frogner kirke. Jeg hadde nettopp lest ferdig Erlend Loes "Maria og José", og lente meg tilfreds tilbake i setet jeg hadde for meg selv, på venstre side like bak midten av bussen. Det tok litt tid før jeg var sikker på at det var ham, han sto med ryggen mot meg og leste "Sporveiens reisegaranti" som var slått opp i ti punkter på en glassrute. Da vi passerte Solli plass tenkte jeg at jeg ville fortelle ham at jeg skreiv særemne om Markus-bøkene, at jeg nok var en Markus selv en gang, og at jeg drømmer litt om selv å bli forfatter. Innen bussen nådde Slottsparken, der jeg skulle av, var planen blitt at jeg skulle smile til ham når jeg gikk av bussen, det var det minste jeg skyldte ham. Jeg trykka på knappen, og gikk bort til den midterste døra for å vente på at bussen skulle stoppe. Han skulle også av her, og sto nå en snau halvmeter til venstre for meg. Jeg gløtta stadig bort for å se om smilesjansen bød seg, men han så framover og ut av vinduet. Inne i hodet mitt så jeg for meg at vi begge skulle samme vei, at han slapp meg foran seg ut døra, og at jeg smilte og takka, et "takk" med dobbelt betydning.
Bussen bremsa ned, han gikk først ut og tok til venstre, jeg gikk til høyre.
Og det var det.
Ingenting skjedde, men da jeg gikk opp mot slottsplassen følte jeg at jeg hadde opplevd noe stort. Da jeg passerte slottet klarte jeg ikke holde på det lengre, og derfor sitter jeg nå ved foten av Norges konge Karl Johan, med "Folkets kjærlighet - min belønning" ragende over meg, og fryser på rompa.

Oslo, 29.1.2009 21:30