Min.

Når jeg hører på Devendra Banharts "I feel just like a child" er det alltid et vers jeg blir hengende igjen ved. Her synger han:

"And, when I steal you got to smack me till I cry,
don't you stop till all the tears run dry.
See, I was born thinkin' all under the sky
didn't belong to a couple old white guys."

Da jeg lå på plenen øverst i mitt yndlingshjørne av hagen vår i ettermiddag, tenkte jeg på noe av det samme. Jeg hadde lest avisa i over en time, og nå lå jeg langstrakt ut og så på himmelen og trærne og skogkanten med kratt og sol. Der jeg lå i naturen tenkte jeg: Hvor unaturlig er det ikke å eie? "Dette er mitt gress, for det har jeg fått i bytte mot penger." Eier man fordi det er det mest rettferdige? Man høster som man sår, jobber for penger og kjøper seg ting, liksom. Den rettferdigheten lar isåfall vente på seg. For mitt er mitt, og dersom du skal få, må det lønne seg for meg og.

Dette minner meg på en debatt min samfunnsfaglærer på videregående, Hanne, satte igang. Finnes egentlig ekte uselviskhet? Er det mulig å gjøre noe for andre, uten at vi selv høster en liten belønning? Du reiser deg for en gammel dame på bussen og hjelper henne med bæreposene når hun skal av, men gjør du dette for hennes skyld, eller for å bli sett på som god og snill, eventuelt fordi hvis du ikke gjør dette vil du bli sett på som uhøflig og frekk?

Det er altfor mange spørsmål. Det skurrer i hodet mitt, og jeg veit ikke hva svaret er.