(Hjelp.)
Tenker jeg med en gang. Hva nå?
Jeg tror på Gud. Og lar meg straks distrahere av Jack White på tv-en. Jeg tror Gud gjør livet mitt til noe helt annet enn det det hadde vært uten Gud, men jeg klarer ikke slutte å glemme. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, for min del skulle jeg helst ha følt meg leda dagen lang og kjent at ting jeg gjorde stemte og var fulle av mening og glede for Gud og hvermann. Og når jeg da kommer på at jeg ikke kan huske å ha bedt eller snakka med Ham på flere dager, når jeg kommer på hvor lenge det er sida jeg var på noe møte, når jeg ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt under taler, får jeg dårlig samvittighet. Ikke kult. Å ha dårlig samvittighet ovenfor venner ødelegger. Hvis man stadig føler man må gjøre ting godt igjen, blir det et lite givende vennskap for begge parter.
Jeg tror jeg må lære meg et par ting, som å stole mer på at Gud har kontroll, også over min ukonsentrerthet, og å tørre å spørre om hjelp med ting jeg føler jeg burde klare å ta hånd om sjøl.
Hvem er jeg til å begrense Gud, ikke sant?
torsdag, mai 29, 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
du tar mine tanker.
Huff ja det er vanskelig. Av og til tenker jeg "en må faktisk ikke tro på Gud hvis en synes det er vanskelig" og det er jo litt kjempetrist.
Men når alt kommer til alt så er ikke det å tro på Gud et valg jeg kan ta, jeg kan ikke noe for det. På en god måte.
Legg inn en kommentar