Om bekymringer.

Jeg har sommerferie. Det kan være lett å anse denne post-eksaminante tiden som en tid fri for bekymringer. Men nå har det seg slik at jeg (som skriver dette) sjelden er bekymringsløs.

"Vær ikke bekymret for noe..."

Det er så mye lettere sagt enn gjort at det er til å bite av seg hodet av. (Dette i høyst billedlig forstand, selvsagt.) Med en gang eksamen var over, satte jeg i gang å tenke på flytting. Da flyttinga var unnagjort, gikk tankene mine straks til sommerjobben jeg ikke fikk slik jeg trodde jeg skulle, og det at jeg må skaffe meg noe nytt. Og hele tiden tenker jeg på høsten, og hva jeg vil/skal/bør gjøre.

Det finnes mer eller mindre åpenbare negative sider ved å bekymre seg; jeg blir nedtrykt og lei, stressa, og har vanskeligere for å bli fornøyd med tilværelsen her og nå. Men det er en side til, som jeg innså nå nettopp da jeg hadde skrevet det første avsnittet og var i ferd med å begynne på det neste. En side som jeg synes er verre enn de andre: Egoismen.

Jo mer jeg tenker på alt jeg har å gjøre, alt jeg må finne ut av, min fremtid, jo mer selvsentrert blir jeg. Det jeg tenker på angår bare meg. Jeg trenger å få av meg skylappene og se alt i en større sammenheng.

"...men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn med påkallelse og takk!"

Jeg husker jeg leste et sted at dette bibelverset handler om å løfte blikket fra alt det hverdagslige som stresser deg, og se at Gud har oversikt og kontroll over alt. Jeg har lenge vært en tilhenger av "Det som skal skje, skjer", men den siste tida har jeg bare tenkt "HJELP!". Men jeg tror fortsatt at noen ting rett og slett skjer, enten vi vil eller ikke veit at vi vil. Tilsynelatende tilfeldige ting.

For noen dager sida gikk jeg og grua meg til sommerjobben min som jeg ikke hadde hørt noe mer fra, og jeg sa til Arne "Det som egentlig hadde vært det beste nå, hadde vært om de ringte og sa jeg ikke fikk jobbe likevel, og jeg bare fant meg noe annet." To dager etter fikk jeg beskjed om at jeg burde finne meg noe annet på begynnelsen av sommeren ihvertfall, og at de kanskje trengte meg seinere i sommer.

Jeg kom inn på Niss (kunstskole i Oslo) i mai, dette var mitt andrevalg av de to kunstskolene jeg søkte på. Jeg takket ja fordi jeg var redd for å bli sittende der til høsten uten noe å gjøre, men slo meg aldri ordentlig til ro med det. I dag fikk jeg dette brevet:


Et brev fra kunstskolen jeg hadde mest lyst til å gå på. Skolen jeg har villet gå på i nesten to år. Skolen jeg ikke kom inn på i fjor, og nå kom jeg inn på førsteopptaket. Først tenkte jeg "Ting faller på plass!". Men så kom den følelsen igjen: "Er det virkelig her jeg skal?"

Jeg er ikke sikker på noe ennå. Niss blir det uansett ikke. Kanksje Strykejernet. Kanskje utviklingsstudiet. God knows.