Om å vise følelser.

Det er ingen nyhet at det ofte er vanskelig å vise hva man virkelig føler. For min del gjelder dette særlig hvis jeg blir skuffa eller såra, hvis noe leit har skjedd, eller hvis ting har hopa seg opp og jeg har en skikkelig dårlig dag. I disse tilfellene har jeg altfor lett for å si ting som "Det går fint" istedet for i svare det som kanskje heller stemmer; "Jeg har det vondt".

Det er flere grunner til at det er lett å svare uærlig i slike sammenhenger. En grunn er at jeg ikke liker å klage og synes synd på meg selv. Vil ikke være en belastning, på en måte. En annen grunn er for å beskytte meg selv. Det er mye lettere å spille tøff og sterk, og sette på seg rustningen, enn å faktisk virkelig være sterk og innrømme at man er svak.

For det er der det ligger.

Ta Jesus for eksempel. Når var han sterkest? Da han var på sitt svakeste. Det sterkeste han gjorde var å la seg spikre på et kors; han blødde, led, og gråt sikkert. Han trodde Gud hadde forlatt ham, han var svak. Han døde, og det var ikke for hans egen skyld en gang.

Vi må ikke være så redde for å være svake. Hvis vi går oppreist hele veien, når skal vi da la Gud bære oss?