In a world gone sad you will be fine.

Jeg leste i Nemi en gang at fisk til middag gjør deg glad. Jeg for min del blir bare døsig, sliten og nesten litt deppa av fisk. Det er ikke smaken det går på, jeg syns faktisk fisk er meget velsmakende som oftest. Men det er et eller annet i denne eks-svømmende middagsretten som gjør meg tiltaksløs og nesten litt motløs.

Sånn som nå.

Jeg bruker ikke bli såkalt høstdeprimert som noen sier de blir. Snarere tvert imot, høsten er kanskje min yndlingsårstid, og jeg nyter den for alt den er verdt. Lufta, luktene, lydene. Alt.
Jeg tror nok at høstdeprimerte mennesker lett kan bli slitne av høstbarn. Når man er litt deprimert vil man gjerne finne sine deprimerte likemenn og sture. Man vil ikke ha et høstforelska fjols dansende rundt seg som trekker pusten dypt, strekker hendene i været og utbryter "Detta er så deilig!".

Men hva kan jeg si?
Det er bare vakkert.

Høsten er en tid for en ny start. (Noen vil muligens her legge fram nyttår som en verdig konkurrent til denne tittelen, men hva veit nå de?) Høsten innebærer så mye jeg liker. Nye mennesker å bli kjent med, nye mennesker å bli glad i. Dessuten har man god grunn til å sitte under dyna inne i en varm stue og se på film, med tekoppen i hånda. For ikke å snakke om ullsokker og skjerf. Takk Gud for alt.

Så på vegne av meg selv, og kanskje noen andre høstbarn, hva veit vel jeg, så vil jeg bare si til de høstdeprimerte: Bær over med oss, vi gjør det ikke med vilje.




I anledning denne nostalgiens årstid har jeg valgt å legge ved et bilde fra Sagavoll i vår. Den kjekke unge mannen til venstre på bildet er min venn Anders Kvellestad.
Den litt merkelige jenta til høyre er glad i ham.